Utrivelig kritisering og småkrangling

Unødvendige kritiske kommentarer og krangling forsurer stemningen i et hjem. Kanskje det går an å slutte med det?

Hvorfor kritiserer vi?
Ligger det rot etter noen andre i familien, smaker ikke maten slik du (på en god dag) ville ha laget den, må du vente på den andre, eller blir ikke bilen like smidig parkert som du kan det? Når andre i familien ikke oppfyller våre forventninger, kan det være lett å kritisere. Og det er bare å innrømme det, det er ikke alltid at vi kommer med kritikk for å gi en vennlig tilbakemelding som den andre skal vokse på. Snarere vil vi å få den andre til å føle seg utilstrekkelig, eller få oss selv til å føle oss et hakk bedre.

Hva sier vi egentlig
I noen familier kan det utvikle seg uvaner der kritikk blir besvart med kritikk og det blir mye krangling og lite vennlighet. For hva er det som formidles til den andre når det kommer stadig kritikk:
-du er ikke god nok
-jeg er ikke så glad i deg at jeg tåler dine svakere sider
- jeg respekterer ikke at du har gode grunner til å prioritere slik du gjør

Hvis vi tenker oss om, er det kanskje ikke det vi mener om partneren eller barnet vårt. Det er vel heller tvert i mot. Det kan være flere grunner til at vi likevel kommer til å kritisere.

Skuffelse
Tenk deg følgende situasjon: Anna vil gjerne diskutere noe med Petter, men han er bare opptatt av sporten på TV. Anna blir skuffet og begynner å tenke på at han i alle ukene etter sommerferien har vært mye opptatt av aviser, TV og sine egne treninger, og hun føler at Petter tar henne for gitt. Hun blir enda mer skuffet og lei seg, og også irritert. Hun ser de sure sokkene hans på stuebordet, sammen med avisen og et tomt glass, og vet av erfaring at han nok ikke har tenkt å rydde det bort før kanskje i morgen. Så begynner hun å kritisere, at han er et uinteressant rotehue som bare interesserer seg for tanketomme TV-programmer! Det kan hende Petter vil føle seg urettferdig behandlet og tar igjen med kritikk av Anna, og en krangel er i gang.

Av og til kan et familiemedlem skuffe oss så mye at vi begynner å lete etter det som er negativt hos den andre, for å få en anledning til å ta igjen. Kanskje vi tror vi det vil skape en likevekt om vi sier noe sårende, eller påpeker en svakhet hos den andre. Vi kan føle at vi fremstår som bedre når vi får den andre til å fremstå som dårligere. Men dette fungerer dårlig som en måte å si i fra om det som vi egentlig synes er vanskelig. Føler vi oss lite sett, verdsatt eller respektert, er det høyst usannsynlig at vi vil oppnå det gjennom å kritisere eller kjefte på den vi ville ha positiv oppmerksomhet fra.

Det opplagt beste er å si i fra om sitt behov for oppmerksomhet, fortelle om sine følelser og sine behov, for eksempel at man blir lei seg for at positive tilbakemeldinger ikke blir gitt eller at innsats for fellesskapet i hjemmet ikke verdsettes tydelig.

Dårlig selvbilde
Et eksempel: Jon har hatt det vanskelig på jobben i det siste. Han har alt for mye å gjøre og har blitt veldig stresset. Han opplever heller ikke forståelse hos sjefen, snarere opplever han å bli pålagt mer arbeid. Når Lise, samboeren hans kjører bil, er han kritisk hele tiden. Hun skifter ikke gir når hun skal og slik hun skal, kjører enten fortere eller saktere enn han synes hun skal, hun kan i hvert fall ikke parkere skikkelig. Han stønner, kjefter og latterliggjør henne overfor barna. Lise blir lei seg og velig usikker på bilkjøring. Men når de er på kjøkkenet og Jon skal lage mat, er det hun som kritiserer og latterliggjør han.
Går vi med tanker om at vi ikke er gode nok, er stressa og ser flere problemer enn løsninger, blir vi sjelden den beste utgaven av oss selv. Det er fort at frustrasjonen bobler over til irritasjon og kritikk av våre nærmeste. De vi trenger mest støtte fra, skyver vi fra oss med en slik væremåte.

Desperat etter oppmerksomhet
Else er glødende opptatt av både jobben sin, trening, de to barna og hunden, og elsker å stelle hjemme. Hun bruker masse tid på dette. Mannen Tom er også opptatt av de samme tingene, men ikke fullt så mye. Han ville gjerne hatt tid til å hygge seg sammen med Else. Sexlivet har skrantet, for hun sovner utmattet når hun seint går i seng. Tom føler seg som et inventar i hjemmet for Else. Hun gir han verken positiv eller negativ respons. Preget av å føle seg utilstrekkelig og lite betydningsfull for Else, begynner han å kritisere henne, helst når de er i sosiale lag når han har tilhørere. Han påpeker i sarkastiske og ironiske vendinger det han kaller Elses egoisme, og hvordan det går ut over barna (han våger ikke å si at det er han selv som lider). Else blir lei seg, skjønner ikke hvorfor Tom har blitt så fiendtlig, og begynner å trekke seg aktivt bort fra han. Noen ganger tar hun igjen med samme mynt.
Mangel på respons kan oppleves som så ubehagelig, at man heller vi ha en negativ tilbakemelding. Det kan faktisk føles bedre å bli møtt med den andres forakt, enn av total likegyldighet. Sånn sett er det i øyeblikket effektivt å kritisere eller starte en krangel, men forakten er jo absolutt ikke det man egentlig vil ha. For å øke sjansen for å få kjærlighetserklæringer og en god kjæreste, bør vi nok velge en annen kommunikasjons-strategi.

Fra destruktiv kritikk til konstruktiv tilbakemelding
Visst kan det være vanskelig å innrømme overfor seg selv at vi føler oss utilstrekkelige og usikre på om vi blir elsket, og at vi trenger at vår kjære viser oss det mer. Enda verre kan det være å si det høyt. Men hva har vi egentlig å tape på det? Vi har i hvert fall mye å tape på å la vår frustrasjon komme ut som surmaget kritikk av våre nærmeste. Så det er bare å begynne å øve på å kjenne etter hva det egentlig er som ligger under irritasjonen, - og så si det.

Selvsagt bør det i alle nære forhold være rom for å gi tilbakemeldinger om ting som bør endres. Men sies de uten underliggende bebreidelser, vil de nå fram på en mye bedre måte. Er vi nøye med og hele tiden la vår kjære få vite at vi elsker og verdsetter dem, er det også mye større sjanse for at de opplever konstruktive tilbakemeldinger som godt ment, og vil ta dem til etterretning.

ANNE KARIN ARVOLA